Marias Vuggevise

Her er mitt bidrag til julestemingen! Dette er en novelle skrevet ut i fra en sangtekst, som jeg tenkte å dele med deg som vil lese... Jeg håper du vil fundere litt over fortellingen som ligger bak.

Du står med den lille i dine sterke, beskyttende armer. Dine gledesfylte øyne møter et blikk fylt av ro. Det er noe helt eget ved han. Kjenn hvordan freden smyger seg på, kjære deg. Se hvordan skyggene danser rundt oss her vi sitter og ser ut i den klare natta. De er ikke truende i natt. De danser med oss – de deler vår glede. Tross den kjølige natteluften fryser han ikke. Vi er omgitt av en egen varme. Se stjernene tindre ned på oss fra den klare nattehimmelen. Hør trærne rasle stille, i den samme bløte vinden som stryker den lilles hår. Blomstene på marken ligger spredt som snø, teppelagt over jorden. Jeg kan høre dem hviske til hverandre. Myke ord om nattens hendelser. Kjærlig, forsiktig, beroligende. Er det selve himmelen du holder i dine armer?

Alt er helt stille. Naturen holder pusten. Ingen vind i den lilles hår, ingen rasling i trærne, ingen hvisking fra markene. Alt er fred, nå når tiden står stille. Et øyeblikk i et liv, en reise gjennom tiden. Alt jeg hører er den rolige pusten din. Alt jeg har øyne for er den lille skikkelsen din, som rolig og forsiktig beveges ved hvert drag av natteluften. Min lille skatt, en engel gitt navn. Nattens blomsterduft blandes med lukten av din nyfødte hud. Hvem var det som brakte slik et under, hit til oss? Med lette fingre og undrende hjerte stryker jeg ditt ansikt. Hvem er det som har flettet kronen av strå omkring din panne? Sakte ser jeg mysteriet ta form. En himmeldiamant. Lik glitrende krystall stråler du av underfull, kjærlig glans. Dine føtter er så små. Dine hender enda mindre. Ditt ansikt er så mykt, så varmt. Du skjuler ingenting der du ligger og titter opp. Dine øyne stråler til meg som har blitt din mor. Hvem har valgt oss, kjære deg?

Nauren tar et dypt åndedrag. Tiden våkner til liv og nattens hemmeligheter synliggjøres. Det er ikke lenger stille. Er det stemmer jeg hører der i det fjerne? Vinden rasler på ny i trærne og skyggene danser igjen rundt oss. Blomstene hvisker atter igjen. Skremmende, hvisker de. Alene sitter vi og lytter til deres urovekkende advarsler. Er vi helt alene, kjære deg? Vinden tar tak i teppet ditt, blåser det bort – lar kroppen din ligge udekt og bar igjen. Fortsatt ligger du i mine armer. Skrikende, ligger du her. Hjerteskjærende gråt gjør dine myke kinn våte. Hvem har vekket den redselen som speiles i dine øyne? Hvorfor tar din hånd så hardt et grep om mammas hår?

Min verden har vendt meg ryggen. Natten har gjort henne kald og lukket. Hun som så mange ganger rakte ut en hjelpende hånd, har ikke mer å gi. I en verden som ei vil gi, der finnes ei heller plass. Det finnes ikke plass til deg her, min lille. Her har livet, så enkelt og stille, vanskelig for å få rom. Må vi ta avskjed med natten og alle hennes under, kjære deg? Si farvel, med et håp om å komme tilbake?

Jeg nynner mine spinkle toner for deg, der du ligger i mine armer. Du sover. Så underlig fredfull midt i denne redsel. Mitt liv gav du meg. Til en åker ble jeg gjort – der liv vokser til liv av seg selv. Dine ord gav du meg. Ord som for evig vil komme med ny kraft, med nytt mot. Alt liv som blir til må elskes. Elskes for at det er til. Vil du elske hans liv, kjære deg? Vil du gi hans liv rom? Gi det rom til å bli hva det vil. Det siste jeg hører fra denne verden er blomstene på marken som synger med på min enkle vise. Natt har blitt til dag.


Vem har tänt den stjärnan som speglas i ditt öga?
Vem tog mörkret bort i herdars blick din första natt?
Vem har flätat kronan, av strå omkring din panna
Vem har fört tre vise till vårt stall min kära skatt?

Är du en av tusen små?
Är du han dom väntar på?
Du mitt lilla barn,
en ängel givit namn.
Är du jordens dolda skatt?
Jag fått skydda denna natt.
Är det själva himlen
som jag gungar i min famn?

Vem har väckt den rädslan, som lät ditt hjärta gråta?
Varför tar din hand så hårt ett grepp om mammas hår?
Runt oss dansar skuggor, nu är ängeln borta
han sa så mycket vackert, mycket mer än jag förstår.

Giv att dina dagar får bli till andras glädje
giv att alla möter dig med kärlek mild och god
Aldrig ska jag glömma, de ord som jag fick höra
vad som än oss händer vill de ge oss kraft och mod

Vem har tänt den stjärnan som speglas i ditt öga
Himmeldiamanten, över staden Betlehem

Himlen i min famn – Carola Runar