Firkantende øyne sier du?

Det er lunsjpause hos 1.Mus ved St. Hallvard videregående skole. En og en sitter de, uten et ord, begravd i hver sin PC-skjerm. Hva har skjedd med dialogen, hoppestrikken, den friske luften og alt som hører et godt gammeldags friminutt til?

Bruk av PC er en stor del av skolehverdagen for dagens studenter og det finnes ikke tvil om at denne bruken åpner for nye muligheter. Digitale hjelpemidler kan tas i bruk i mange fag som en alternativ læring til tavleundervisning. I naturfag har vi som elever tilgang til et nettsted der videoer, spennende forsøk, utfordrende grubleoppgaver og animasjoner blir en del av læringsprosessen. I mattetimene har vi lært å ta i bruk Excel, et regneark med funksjoner av alle slag. Også dette er med på å gjøre faget spennende, utfordrende og utforskende. Ved hjelp av PC kan man lett lagre notater, hente informasjon og maile medelever og lærere. Mulighetene er som sagt mange!

Desverre er ikke PC-brukens aspekter kun positive for dagens ungdom. For ekempel kan det kjente nettstedet Facebook virke avledende på mange gjennom en tung naturfagstime om karbonkjemi. Den største ulempen, etter min mening, er den enorme mengden tid av undervisningen som faller bort når det digitale ikke funker som det skal. Vi har flere ganger opplevd å bruke halve timen på oppstartsfasen. Mange ganger har jeg opplevd problemer med å levere, vise frem eller løse skoleoppgaver på grunn av sviktende utstyr. Tid som går bort til plundring og irritasjon er en av PC-brukens mørke sider. Helseskadene er jo et annet problem igjen - vi har jo de velbrukte argumentene om firkantede øyne, stive nakker og stråling vi ikke enda vet konsekvensene av.

Som en konklusjon vil jeg si: Vi i musikklassen frykter nok alle en liten senebetennelse i løpet av skoleårene, riktignok også på grunn av pianospilling og iherdig øving på gitaren.

Marias Vuggevise

Her er mitt bidrag til julestemingen! Dette er en novelle skrevet ut i fra en sangtekst, som jeg tenkte å dele med deg som vil lese... Jeg håper du vil fundere litt over fortellingen som ligger bak.

Du står med den lille i dine sterke, beskyttende armer. Dine gledesfylte øyne møter et blikk fylt av ro. Det er noe helt eget ved han. Kjenn hvordan freden smyger seg på, kjære deg. Se hvordan skyggene danser rundt oss her vi sitter og ser ut i den klare natta. De er ikke truende i natt. De danser med oss – de deler vår glede. Tross den kjølige natteluften fryser han ikke. Vi er omgitt av en egen varme. Se stjernene tindre ned på oss fra den klare nattehimmelen. Hør trærne rasle stille, i den samme bløte vinden som stryker den lilles hår. Blomstene på marken ligger spredt som snø, teppelagt over jorden. Jeg kan høre dem hviske til hverandre. Myke ord om nattens hendelser. Kjærlig, forsiktig, beroligende. Er det selve himmelen du holder i dine armer?

Alt er helt stille. Naturen holder pusten. Ingen vind i den lilles hår, ingen rasling i trærne, ingen hvisking fra markene. Alt er fred, nå når tiden står stille. Et øyeblikk i et liv, en reise gjennom tiden. Alt jeg hører er den rolige pusten din. Alt jeg har øyne for er den lille skikkelsen din, som rolig og forsiktig beveges ved hvert drag av natteluften. Min lille skatt, en engel gitt navn. Nattens blomsterduft blandes med lukten av din nyfødte hud. Hvem var det som brakte slik et under, hit til oss? Med lette fingre og undrende hjerte stryker jeg ditt ansikt. Hvem er det som har flettet kronen av strå omkring din panne? Sakte ser jeg mysteriet ta form. En himmeldiamant. Lik glitrende krystall stråler du av underfull, kjærlig glans. Dine føtter er så små. Dine hender enda mindre. Ditt ansikt er så mykt, så varmt. Du skjuler ingenting der du ligger og titter opp. Dine øyne stråler til meg som har blitt din mor. Hvem har valgt oss, kjære deg?

Nauren tar et dypt åndedrag. Tiden våkner til liv og nattens hemmeligheter synliggjøres. Det er ikke lenger stille. Er det stemmer jeg hører der i det fjerne? Vinden rasler på ny i trærne og skyggene danser igjen rundt oss. Blomstene hvisker atter igjen. Skremmende, hvisker de. Alene sitter vi og lytter til deres urovekkende advarsler. Er vi helt alene, kjære deg? Vinden tar tak i teppet ditt, blåser det bort – lar kroppen din ligge udekt og bar igjen. Fortsatt ligger du i mine armer. Skrikende, ligger du her. Hjerteskjærende gråt gjør dine myke kinn våte. Hvem har vekket den redselen som speiles i dine øyne? Hvorfor tar din hånd så hardt et grep om mammas hår?

Min verden har vendt meg ryggen. Natten har gjort henne kald og lukket. Hun som så mange ganger rakte ut en hjelpende hånd, har ikke mer å gi. I en verden som ei vil gi, der finnes ei heller plass. Det finnes ikke plass til deg her, min lille. Her har livet, så enkelt og stille, vanskelig for å få rom. Må vi ta avskjed med natten og alle hennes under, kjære deg? Si farvel, med et håp om å komme tilbake?

Jeg nynner mine spinkle toner for deg, der du ligger i mine armer. Du sover. Så underlig fredfull midt i denne redsel. Mitt liv gav du meg. Til en åker ble jeg gjort – der liv vokser til liv av seg selv. Dine ord gav du meg. Ord som for evig vil komme med ny kraft, med nytt mot. Alt liv som blir til må elskes. Elskes for at det er til. Vil du elske hans liv, kjære deg? Vil du gi hans liv rom? Gi det rom til å bli hva det vil. Det siste jeg hører fra denne verden er blomstene på marken som synger med på min enkle vise. Natt har blitt til dag.


Vem har tänt den stjärnan som speglas i ditt öga?
Vem tog mörkret bort i herdars blick din första natt?
Vem har flätat kronan, av strå omkring din panna
Vem har fört tre vise till vårt stall min kära skatt?

Är du en av tusen små?
Är du han dom väntar på?
Du mitt lilla barn,
en ängel givit namn.
Är du jordens dolda skatt?
Jag fått skydda denna natt.
Är det själva himlen
som jag gungar i min famn?

Vem har väckt den rädslan, som lät ditt hjärta gråta?
Varför tar din hand så hårt ett grepp om mammas hår?
Runt oss dansar skuggor, nu är ängeln borta
han sa så mycket vackert, mycket mer än jag förstår.

Giv att dina dagar får bli till andras glädje
giv att alla möter dig med kärlek mild och god
Aldrig ska jag glömma, de ord som jag fick höra
vad som än oss händer vill de ge oss kraft och mod

Vem har tänt den stjärnan som speglas i ditt öga
Himmeldiamanten, över staden Betlehem

Himlen i min famn – Carola Runar

Dyp Kjærlighet

Her kommer en sangtekst av Arvid Pettersen som virkelig rører ved dypet av hjertet mitt hver gang jeg hører den. Jeg tror av hele mitt rørte hjerte på den kjærlighet som skjuler seg bak disse ordene!

For en verden hennes tanker er
Du går deg vill hvis du reiser dit
Og som en drage hennes sorger er
Men når hun gråter ser du dem fly

For en hage hennes hjerte er
Og som vann er din kjærlighet
Blomstene drikker når du kommer nær
Helt uten skepsis og uærlighet

Vet du hvorfor hun er så vakker
Vet du hvorfor hun lyser opp på sin vei
Vet du hvorfor hun er så strålende
Det er fordi hun er elsket av deg

For et mysterium hennes øyne er
De sier mer enn hennes ord
Kan du forstå dem er du meget vis
Da ser du mer enn alle på jord

Vet du hvorfor hun er så vakker
Vet du hvorfor hun lyser opp på sin vei
Vet du hvorfor hun er så strålende
Det er fordi hun er elsket av deg

Den Lille Bokhandleren

I et koselig sentrum av en koselig by, i en travel gate over et travelt kjøpesenter, i en liten og koselig butikk bak en liten og koselig disk, står en lykkelig og sjenert Susanne. Der står hun med rødt opplæringsskilt, festet med glede og forventning, klar for sitt første møte med yrkeslivet. Det vil si etter erfaringer som vaskedame, barnepasser og småskolelærer for fire dager.

Mandag, første arbeidsdag. Inntrykkene står i kø. Små engeler henger fra taket og venter på julen. Søte bøker med vakre naturbilder står klare til å oppmuntre enhver som kaster sitt blikk deres retning. Innbydende musikksamlinger skjuler vakre og inspirerende toner. Høstnyhetene ser håpefullt på deg, ber deg ta dem med hjem til en kopp varm kakao i lyset av peisflammene. Romaner - denne avdelingen, nyheter - her borte, musikkavdelingen - fint organisert etter alfabetets bokstaver. Kan virkelig denne lille forretningen romme så mye glede, så mye kunnskap, så mange ord?

Den lille Bok og Media, like trofast som i 140 år, ligger rett ovenfor Torget Vest og venter på at du en dag skal synes i døråpningen. Den dagen vil du se at bak den lille og koselige disken står Susanne som med glede og forventning sier; Hva kan jeg hjelpe deg med?

Gledens Gave

En novelle av Susanne

Den sure novembervinden rusker og drar i det akseblonde håret. De slitte tuppene fester seg i kinnene i et tynget ansikt. Den lange kåpa, så trofast gjennom alle år, skjermer ikke lenger kroppen hennes fra det kalde, hvinende høstværet. Hun holder et godt grep om myntene hun har i jakkelommen. Sakte og med lutende bevegelser driver hun oppover den travle gata. En mann i fin dress bærer en kostbar veske med viktige papirer. Med et like viktig uttrykk i ansiktet går han raskt forbi, uten å se på hverken henne eller omgivelsene. Noen ungdommer slentrer bortover på vei til skolen. Mot en åpen port, på vei til nye muligheter. Kan du huske følelsen av å ha verden i din hånd? Den gang begrensinger var som skyer for solen, skjøvet bort av en mektig vind. Den gang din framtid holdt dine og drømmer og ditt håp.

Tenåringene ler av hverandre. De gir hverandre et klapp på skulderen, fulgt av vennlige smil. I farten legger ingen merke til damen i den lange, slitte kåpa. Kan du huske følelsen av ekte vennskap? Kan du høre lyden av latter og se frukten av glede?

Trærne har mistet sine blader. Fuglene har mistet sin sang. Dagen har mistet sitt lys. Verden ser ikke damen som forsiktig og uten ord, iakttar den med sørgelige blikk.

Høstens mote har flyttet inn i butikkvinduene. Bak rutene ser hun fine damer i alle aldre. Både gammel og ung smiler stort til speilet, ikledd vakre, varme farger. Kan du huske følelsen av rene, nye plagg mot huden? Månedens reklamekampanjer pryder vegger, gulv og tak. Modellenes hvite smil vitner om forandrede liv og flotte resultater. Kan du ikke se at smilet er falskt?

Fristelsen og fortvilelsen forfølger henne der hun går. Frustrert setter hun farten opp og tar et nytt grep om myntene i lomma. De føles kalde og hjerteløse i den svake hånden. Kan du huske livet uten bekymringer? Den gang verden ikke krevde det den nå gjør?

Hun går i retning parken. Her finner hun hvile i tunge stunder. Her tar naturen henne imot med åpne armer, når verden ikke rekker ut sin hjelpende hånd. Her er hun hjemme.

Stille setter hun seg ned på en forlatt benk. Ser seg rundt. Får øye på noe som fanger hennes oppmerksomhet. En ung gutt har slått seg ned under et stort eiketre. Midt på den tidligere så grønne gressplenen, sitter han trygt under treets store greiner. Med korslagte bein ser han opp på menneskene som vandrer fobi. Håpefullt har han plassert et pappkrus foran seg.

Hun ser på han med et undrende blikk. Klærne hans er slitte, som hennes. Håret hans er skittent, som hennes. Ansiktet hans er tynget, som hennes. Slik som henne, leter han etter håpet. Slik som henne forsøker han å finne sin plass i verden. Slik som henne trenger han å kjenne på forståelse. Som i et speil ser hun seg selv. Hun og gutten under eiketreet deler ett hjem, en hverdag, en historie.

Hun smiler til han, han sier ingenting. Hun ser ned i koppen hans, på de få myntene som ligger der. De er like kalde og hjerteløse som de i hennes egen jakkelomme. Med ett bøyer hun seg ned, rekker hånden ut og slipper alle sine egne mynter ned i pappkoppen. Munnen hans sier ingenting. Ikke et ord. Øynene sier mer enn ord kan uttrykke.

Vinden har vendt tilbake til sitt gjemmested. Fuglen, på reise til varmere strøk, synger ut sine siste velgjørende toner. Solen titter frem gjennom en sprekk i himmelens skydekke, og bringer en stripe varme ståler ned på en lutende skikkelse i lang, slitt kåpe.

Smilet lokkes frem, idet en stemme hvisker rolig i hennes indre. Du kan huske lykken i de enkle ting. Du kan huske trøsten i uttrykksfulle øyne. Du kan huske gleden - å gi. En hånd som gir går aldri tom.

"Tro meg, denne fattige enken gav mer enn alle de andre. De gav av sin overflod. Hun gav derimot av sin fattigdom, alt hun hadde å leve av." Lukas 21, 19-20

Nysgjerrig Hardrocker?

Intenst, elegant, hardtslående og med en imponerende vokal - metallbandet Jorn, fra vårt eget kjære Norge, spilles nå verden over.

Vokalisten Jorn Lande har imponert hardrockere fra alle kontinenter med sin kraftfulle stemme og solide låtskrivetalent. Det ferskeste albumet "Lonely are the Brave", utgitt nå i sommer, kom som nr. 30 på lista over album han har utgitt i samarbeid med ulike band og artister. Denne ganger var det det norske bandet Jorn som stod bak. Dette ble tittelen på deres åttende utgivelse, på en hittil åtte år lang periode.

Bandet består av de fem dyktige musikerne:

Jorn Lande - vokal

Jorn Viggo Lofstad - gitar

Tore Moren - gitar

Sid Ringsby- bass

Willy Bendiksen –trommer

Sammen skaper disse musikk som blir tatt svært godt imot i Hard Rockens verden. Akkompagnert av fantastiske trommesoloer og raske gitarriff framføres tekster med dyp mening av et av verdens mest talentfulle sangere. Dette er musikk som anbefales på det sterkeste! Sjekk gjerne ut: http://jornlande.com/ for mer informasjon og lydklipp.

Earthly saviour can't you see

Bleeding is the world

Our behaviour so absurd

Need something to believe in

Wordchanger, soul rearranger

You've left us brokenhearted

Since the day we started

Worldchanger, don't be a stranger

Let your healing power show

We've gone too far

We can't let go

Discover Jorn!

Velkommen!

Hei og velkommen:)

Jeg heter Susanne og er nylig blitt student på musikklinja. Jeg smiler stort! Her møtte jeg blandt andre en svært digital oppdatert norsklærer, som i bunn og grunn står bak opprettelsen av denne bloggen. Gjennom å besøke denne siden kan du etterhvert bli bedre kjent med meg, mine interesser og hva som foregår i min hverdag, spesielt da kanskje i norsktimene. Jeg gleder meg til å dele både tidligere og nye oppgaver jeg skriver i norsk med deg som ønsker å lese.

Vi snakkes:)