Den sure novembervinden rusker og drar i det akseblonde håret. De slitte tuppene fester seg i kinnene i et tynget ansikt. Den lange kåpa, så trofast gjennom alle år, skjermer ikke lenger kroppen hennes fra det kalde, hvinende høstværet. Hun holder et godt grep om myntene hun har i jakkelommen. Sakte og med lutende bevegelser driver hun oppover den travle gata. En mann i fin dress bærer en kostbar veske med viktige papirer. Med et like viktig uttrykk i ansiktet går han raskt forbi, uten å se på hverken henne eller omgivelsene. Noen ungdommer slentrer bortover på vei til skolen. Mot en åpen port, på vei til nye muligheter. Kan du huske følelsen av å ha verden i din hånd? Den gang begrensinger var som skyer for solen, skjøvet bort av en mektig vind. Den gang din framtid holdt dine og drømmer og ditt håp.
Tenåringene ler av hverandre. De gir hverandre et klapp på skulderen, fulgt av vennlige smil. I farten legger ingen merke til damen i den lange, slitte kåpa. Kan du huske følelsen av ekte vennskap? Kan du høre lyden av latter og se frukten av glede?
Trærne har mistet sine blader. Fuglene har mistet sin sang. Dagen har mistet sitt lys. Verden ser ikke damen som forsiktig og uten ord, iakttar den med sørgelige blikk.
Høstens mote har flyttet inn i butikkvinduene. Bak rutene ser hun fine damer i alle aldre. Både gammel og ung smiler stort til speilet, ikledd vakre, varme farger. Kan du huske følelsen av rene, nye plagg mot huden? Månedens reklamekampanjer pryder vegger, gulv og tak. Modellenes hvite smil vitner om forandrede liv og flotte resultater. Kan du ikke se at smilet er falskt?
Fristelsen og fortvilelsen forfølger henne der hun går. Frustrert setter hun farten opp og tar et nytt grep om myntene i lomma. De føles kalde og hjerteløse i den svake hånden. Kan du huske livet uten bekymringer? Den gang verden ikke krevde det den nå gjør?
Hun går i retning parken. Her finner hun hvile i tunge stunder. Her tar naturen henne imot med åpne armer, når verden ikke rekker ut sin hjelpende hånd. Her er hun hjemme.
Stille setter hun seg ned på en forlatt benk. Ser seg rundt. Får øye på noe som fanger hennes oppmerksomhet. En ung gutt har slått seg ned under et stort eiketre. Midt på den tidligere så grønne gressplenen, sitter han trygt under treets store greiner. Med korslagte bein ser han opp på menneskene som vandrer fobi. Håpefullt har han plassert et pappkrus foran seg.
Hun ser på han med et undrende blikk. Klærne hans er slitte, som hennes. Håret hans er skittent, som hennes. Ansiktet hans er tynget, som hennes. Slik som henne, leter han etter håpet. Slik som henne forsøker han å finne sin plass i verden. Slik som henne trenger han å kjenne på forståelse. Som i et speil ser hun seg selv. Hun og gutten under eiketreet deler ett hjem, en hverdag, en historie.
Hun smiler til han, han sier ingenting. Hun ser ned i koppen hans, på de få myntene som ligger der. De er like kalde og hjerteløse som de i hennes egen jakkelomme. Med ett bøyer hun seg ned, rekker hånden ut og slipper alle sine egne mynter ned i pappkoppen. Munnen hans sier ingenting. Ikke et ord. Øynene sier mer enn ord kan uttrykke.
Vinden har vendt tilbake til sitt gjemmested. Fuglen, på reise til varmere strøk, synger ut sine siste velgjørende toner. Solen titter frem gjennom en sprekk i himmelens skydekke, og bringer en stripe varme ståler ned på en lutende skikkelse i lang, slitt kåpe.
Smilet lokkes frem, idet en stemme hvisker rolig i hennes indre. Du kan huske lykken i de enkle ting. Du kan huske trøsten i uttrykksfulle øyne. Du kan huske gleden - å gi. En hånd som gir går aldri tom.
"Tro meg, denne fattige enken gav mer enn alle de andre. De gav av sin overflod. Hun gav derimot av sin fattigdom, alt hun hadde å leve av." Lukas 21, 19-20
